Grafisk design til besvær

Når den grafiske utformingen av en tekst presser bokstavstørrelsen ned til det minimale, vil mange lesere streve med å tyde teksten eller gi opp å lese den, skriver Synnøve Sydnes.

SYNNØVE SYDNES RÅDGIVER, HUSEBY KOMPETANSESENTER  -  Dagbladet Søndag 16. februar 2003

INFORMASJONSFOLDEREN er en lekker liten sak i vakre, duse farger. Den formidler eksklusivitet, kvalitet og modernitet. Den kommuniserer på mange plan og vekker både følelser og fornemmelser. Det er også en tekst her. Hva sier den? Jeg myser og sikter meg inn mot små, tynne og poetisk anrettede bokstaver. Med mine 50 år forblir teksten en bortimot ugjennomtrengelig hemmelighet. Er teksten beregnet på yngre lesere? Klarer de unge å lese dette? Ja, de fleste gjør det. Men også blant barn og ungdom er det mange som ikke kan lese denne teksten uten store anstrengelser. Ta tenåringen som bare er ørlite grann lesesvak. Han vil miste motet ved synet av tekstfeltet i minimale bokstaver. For dyslektikeren kan den trendy, mikroskopiske teksten bety et nytt nederlag. At den som er svaksynt, får problemer, er innlysende. Hun fininnstiller sin optikk og elektronikk mot de duse fargefeltene for om mulig å fiske opp bokstaver til forstørring. Plusser vi på den økende gruppen over 50 år med normale, aldersrelaterte synsproblemer, blir det en anselig flokk som enten strever med teksten eller som kapitulerer og gir opp å lese den.

DETTE HANDLER om noe så vesentlig som tilgjengelighet til det skrevne ord. Mange blir i dag påført en dysfunksjon i forhold til det å kunne lese - rett og slett fordi bokstavene blir for små, og fordi fargebruk og layout er lite lesevennlig. Tekst på papir kommer de færreste av oss utenom. La det med en gang være sagt: Det finnes mye som er utmerket tilrettelagt og som både er lett og godt å lese. Dermed vet vi også at det er kompetanse mer enn nok til å utforme god, lesbar tekst. Problemet er bare at denne kompetansen altfor ofte ikke blir anvendt.

Rullestolsramper, lydsignaler og handikaptoaletter er vanlige innretninger vi alle kjenner til. Men hva med tekst på papir? Når man overser eller glemmer såpass store lesergrupper, har man også plassert seg utenfor den brede oppslutningen om å realisere «et samfunn for alle». Innsatsen er i dag stor for å legge til rette for full deltakelse og likestilling for alle - med eller uten funksjonshemninger. Sentralt i dette er ideen om universell utforming. Når man planlegger, bygger eller produserer noe nytt, skal det gjøres slik at man i størst mulig grad unngår individuelle særløsninger senere.

EN JAKT PÅ offentlige retningslinjer for utforming av god lesbarhet førte ikke fram. Ulike departementer, offentlige kontorer og trykkerier ble kontaktet. I denne høyst uformelle rundspørringen kjente ingen til slike retningslinjer. Det er likevel mulig at det finnes. I så fall kan det se ut som om de er godt bevarte hemmeligheter. God lesbarhet er likevel et tema for ulike forskningsmiljøer og organisasjoner - både her i landet og i utlandet. Det var overraskende å lese Norges Blindeforbunds bidrag i heftet Teksten slik vi vil ha den . Overraskende fordi anbefalingene der er såpass moderate og overkommelige - på tross av at de kommer fra synshemmede. Her er ingen beinharde krav om at vi alle skal lese spesielt stor skrift. Det beskjedne ønsket er at man ikke bør bruke bokstaver mindre enn 12 punkts fonter. I tillegg finner vi råd om skrifttyper, kontraster, fargekombinasjoner, papirkvalitet, redigering og layout. Disse retningslinjene sammenfaller langt på vei med det tilsvarende nordiske og britiske organisasjoner går for.

Det er både bemerkelsesverdig og positivt at internasjonale datamiljøer arbeider for at internett-tjenester skal bli tilgjengelige for mennesker med ulike funksjonshemninger og behov. Med enkle tastetrykk skal man blant annet kunne få teksten opp i den størrelse man er best tjent med. Det underlige er at man her møter en annen innstilling og kultur enn i de miljøene som utformer tekst på papir. Er det ikke ofte de samme miljøene som arbeidet med begge medier?

ER GOD, LESBAR tekst uforenlig med et tidsmessig og estetisk vellykket produkt? Vi har lenge sett en minimalistisk og less-is-more-estetikk, som ofte vinner på klarhet og oversikt, men som taper på lesbarhet. Ordene framstår som ornamenter i et estetisk uttrykk, mer enn som tekst som skal leses. Nye designprogram gjør det mulig å manipulere tekst og bilder. Duse skygger og gjennomskinnelig tekst er spennende , men baner ingen lettlest vei til teksten. Ser man bort ifra all den glade, digitale amatørvirksomheten som også utfolder seg på papir, kan man undres over hvem som er de profesjonelles målgruppe. Kan det tenkes at man designer for designmiljøet? Er formgivning blitt et mål i seg selv, fritatt for nærliggende funksjonelle hensyn? I et krevende marked er det forståelig at designeren vil eksponere det kreative og trendskapende. Men noen må streve når fargebruken reduserer kontrasten mellom skrift og bakgrunn. Barnas skolebøker, rutetabeller og informasjon til eldre preges av moteretninger der lesbarheten ikke alltid har de beste kår. Visst kan man pusse brillene, finne fram lupene eller bestille lese-TV fra Hjelpemiddelsentralen. Men selv under optimale forhold kan anstrengelser og omkostninger for mange bli unødvendig store.

SELV OM MAN forventer en viss etisk standard innenfor de grafiske miljøene, blir det likevel galt å legge hele skyldsbyrden her. Til syvende og sist er det oppdragsgiveren - han som bestiller, betaler for, og godkjenner - som er den ansvarlige for det ferdige produktet. Hvor bevisst er han sitt ansvar? Blir han avvæpnet av trendy designere i prestisjefylte posisjoner? Han bøyer seg for deres profesjonalitet, og i begeistring over en fint utformet trykksak glemmer han de mange som får leseproblemer. Det er dessuten viktig for ham å henge med. Han vil at hans trykksak skal ha et tidsriktig uttrykk. Han vil nødig bestille noe som ikke er in, eller til og med helt «galt». Dreier det seg om et nervøst knefall for designeren, ligger ansvaret til syvende og sist hos oppdragsgiveren - enten han lønnes av det offentlige eller av det private.

Til sitt forsvar vil oppdragsgiveren kunne anføre økonomiske og praktiske vurderinger for sine valg. Liten skrift betyr mindre papir, mindre volum, mindre porto og lavere utgifter. Vi ser vel alle det hensiktsmessige i at bokstavene av og til må være mindre enn det vi liker å lese. Telefonkatalogen er vel tykk nok som den er. Men det er lett å glemme at når alle skal være med, koster det gjerne litt mer - men slett ikke alltid.

DE GRAFISKE miljøene flagger at de har stor appetitt på nye utfordringer. De er kreative og har et profesjonelt grep om formgivning. I tillegg vet de hvor vinden blåser lenge før oss andre. Nå er det på høy tid at oppdragsgiveren våkner opp og tar dem på alvor. Men aller først bør han gni seg i øynene og se for seg hele målgruppen - også den store flokken som myser, klør seg i hodet, sukker eller banner - for så oppgitt å legge fra seg lesestoffet. Det er han som må utfordre grafikerne og bestille lesbare tekster i en estetisk og tidsriktig utforming. For vakre og morsomme formuttrykk hvor det skrevne ord er leselig, det vil vi ha.